Artikkel i Seilerbladet

91-åringen har seilt lenger og lengre enn de aller fleste kommer til å gjøre. Helt siden han flyttet til 

Norge på 60-tallet og fikk øynene opp for friluftsliv, har han seilt skandinaviske, skotske australske

 farvann opp og ned, mest med sin faste følgesvenn Albin Ballad «Josin».

John Lee Cotton (08.11.1934)

• Erfaren soloseiler med over 75 års fartstid.

• Født og oppvokst i Hereford, Vest-England, flyttet til Norge på 1960-tallet.

• Utdannet ingeniør med bakgrunn fra bil- og motorindustrien; metodisk og teknisk orientert om bord.

• Eier og seiler en 30-fots Albin Ballad «Josin», primært som soloseiler siden 2000.

• Har seilt norskekysten fra Oslo til Tromsø, svenske og finske farvann, Shetland, Orknøyene, 

Caledonia-kanalen og østkysten av Australia.

• Fortsetter å seile så lenge han kan heise storseilet; ser på seiling som «et godt liv».

Den første seilbåten

Cotton ble født sent høsten 1934 i Vest-England, og han vokste opp under krigen med far som lege og en hjemmeværende mor. 

– Rent helsemessig var jeg heldig med å vokse opp under krigen, for da var maten lokal, og jeg spiste sunt. Etter hvert som jeg vokste til, var jeg veldig interessert i modellfly. Seilingen ble introdusert til meg senere av min mor, og da jeg var 14 år kjøpte hun et byggesett til meg. Det var en Yachting World Cadet på 10,5 fot, kjøpt som byggesett. Usenkbar heldigvis, med både forseil og spinnaker. Vi tok den til Øst-England, hvor jeg lærte å seile. Etter hvert ble den for enkel, og vi gikk opp et hakk til en «Firefly», en tomannsjolle fra Olympiaden i England i 1948.

Hver sommer seilte Cotton i Sydvest-Wales sammen med en venn han omtaler som seilgæren. At de hadde det gøy, minnes Cotton godt. Ettersom han vokste til, utdannet han seg til maskiningeniør – en kunnskap han siden har dratt stor nytte av som båteier. Årene som fulgte var imidlertid preget av familieliv og karriere, og i mange år måtte seilingen vente. 

– Jeg traff min norske kone på en 17. mai-feiring i England. Vi fikk aldri hund, men alt det andre familielivet innebærer, og da ble det veldig lite tid til seiling. 

Et helt annet liv

Omsider gikk Cotton og hans kone lei av livet i England, og på 1960-tallet bestemte de seg for å flytte til Norge. 

– Det var som et helt annet liv. Plutselig var det så mye fysisk aktivitet og så mange muligheter. I Norge fant jeg meg fort en venn med seilbåt, Jon Erik Saugen, og jeg seilte med ham som mannskap. Han hadde først en «Jaguar» og ble helt frelst, og deretter en Albin Ballad. Han og kona hadde ikke seilt mye tidligere så jeg hjalp dem, forteller Cotton. 

I tiden etter var de to et sterkt lag, og blant annet deltok de i Ballad-mesterskapene i Skandinavia og Tyskland. Omkring år 2000 fikk eieren av Balladen det velkjente trefotssyndromet og gikk over til en Hallberg-Rassy. Da bestemte Cotton seg for å ta over seilbåten.

De siste 25 årene har Cotton vært på mange soloturer med sin «Josin» – et navn som både er personlig og praktisk motivert. 

– Det er en forkortelse for «John sin båt». Jeg valgte et kort og konkret navn, som fungerer på både norsk og engelsk, for å kunne kommunisere tydelig over VHF-radio. Mange båter har altfor kompliserte navn. VHF-radioen er tross alt det viktigste og eneste 100 prosent sikre kommunikasjonsverktøyet til sjøs. Det er noe alle soloseilere må være fortrolige med bruken av, sier Cotton. 

Seiler solo

Over flere tiår har Cotton utforsket de skandinaviske og skotske farvannene med sin «Josin». Fra Tromsø i nord til Klintholm i Danmark i sør, og fra Hebridene i vest til Helsinki i øst, har seileren tilbakelagt utallige nautiske mil. Som regel alene, og noen ganger med mannskap.

– Etter at jeg tok over båten har jeg for det meste seilt alene. Min kone døde for mange år siden, og siden har det bare vært meg. Det har heller ikke alltid vært så lett å finne kvalifisert mannskap som har kunnet være ute i lengre perioder. Men jeg trives i mitt eget selskap, og alene på sjøen er det ingen som kjefter på meg. Det er ikke vanskelig og heller ikke farlig å være alene på båt. Så lenge man tar forholdsregler, så går det veldig fint. Men man skal aldri seile uten en plan. Hvert seilas må planlegges. Kontroll er synonymt med sikkerhet på sjøen.

Ettersom soloseilingen ble stadig flere og lengre og årene gikk, ble sikkerhet om bord et stadig mer alvorlig anliggende for Cotton.

– Så lenge jeg kan heise storseilet

– Albin Ballad egner seg helt utmerket til soloseiling. Båten i seg selv er så solid og sterk, og den tar vare på meg. Jeg kunne faktisk ikke tenkt meg en bedre båt. Ettersom jeg har blitt eldre har jeg stadig blitt mer opptatt av sikkerhet. Faller mann over bord, er man død. Man kan ha alt av utstyr som blinker og varsler, men det tar tid å få hjelp, og vannet er kaldt. Man overlever ikke det. Men det viktigste som soloseiler er at jeg kan håndtere båten helt selv. Jeg skal derfor seile så lenge jeg kan heise storseilet. Når jeg ikke klarer det, så klarer jeg nok ikke båten heller.

Smertelig klar over risikoen som følger av å seile alene i kalde farvann, er det ikke rom for feil når han er ute alene på havet. Å seile trygt innebærer derfor en dose planlegging og rett utstyr – men det viktigste er alltid å ha kontroll.

Skandinavia på kryss og tvers

Gjennom flere tiår som soloseiler har Cotton krysset det meste av Skandinavia, og gjort seg opp noen tydelige meninger om hvor det er best å seile alene.

– Sverige er fantastisk, Norge er utmerket, og Danmark og Finland er fint. England og Skottland er også helt okay. Det er bare å sette i gang! Hele Skandinavia er godt egnet for soloseiling, så lenge man holder seg sør for Nord-Norge, sier han.

Han har riktignok også vært langt nord, fra Harstad til Tromsø. Imidlertid frister det ikke å gjenta. 

– Det var veldig langt. Nordover i Norge trenger man ikke bare tid, men også en god motor. Forholdene er større, og det er ofte langt mellom havnene. Bodø til Kirkenes frister ikke til gjentagelse. Båten ville nok klart det, men det var krevende, og i tre døgn regnet det horisontalt i Tromsø. 

Når det gjelder destinasjoner for mer komfortabel soloseiling, trekker han frem Sørlandet som særlig godt egnet – særlig for eldre seilere, på grunn av de mange havnene. Likevel er det Helgelandskysten som ligger hans hjerte nærmest.

– Sjøene der er snille. Landskapet er åpent, og vinden er jevn og stabil. Det minner meg faktisk om farvannet innenfor Great Barrier Reef i Australia, med alle øyene som skaper rolige og beskyttede seilområder. Det føles nesten som å seile innlands, selv om storhavet ligger rett utenfor.

I toppen av masta

Også Finland står høyt på listen. 

– Det er mange grunner der, men navigasjonen er veldig god – med stolper, lykter og lys. Og så er språket fascinerende. Man forstår absolutt ingenting. 

Helsinki gjorde særlig inntrykk, og Cotton beskriver det som en virkelig flott by. 

– Jeg ble der i en uke og hadde hele tiden noe å oppleve. Jeg havnet i et seilbåtmiljø hvor én av havnene hadde stige helt til toppen av masten, så da fikk jeg endelig vært der oppe.

Han påpeker samtidig at byseiling ofte er hyggeligere med mannskap, så man har noen å vandre rundt med.

Ålandsøyene, mellom Sverige og Finland, er en annen klar favoritt.

– Det er ikke så dypt der, men det er ekstremt godt merket. Havnene er fantastiske.

Også østkysten av Sverige får ros. Fra Osloområdet tar det rundt to uker å seile dit.

– Det er et seilerparadis. Heldigvis færre motorbåter enn på vestsiden, hvor de ofte kommer i veien for seilingen, mener Cotton. 

Kursen mot Shetland

Flere ganger har ferden gått over Nordsjøen til Shetland. I fjor sommer gjorde Cotton igjen et forsøk på å seile dit igjen med sin datter. Det gikk imidlertid ikke gikk helt etter planen. 

– Jeg seilte første del alene, og datteren min Kari kom om bord i Tananger. Det var da vi kom til Haugesund, hvor vi skulle fortøye ved flytebryggen, at hun falt i vannet og skadet kneet sitt. Da var dessverre Shetlandturen over for den gang. Men vi har ikke gitt opp planen, og vi er like ivrige til sommeren. Men det er forutsatt at vi får gunstige forhold. Jeg orker ikke å gå hele veien for motor.

– Gir meg ikke

Om Cotton og datteren seiler helt til Shetland til sommeren, gjenstår fortsatt å se. Det som derimot er sikkert, er at Cotton ikke har tenkt å slutte å seile.

– Jeg skal fortsette så lenge jeg kan, og jeg gir meg ikke med det første. Gjennom mange år har jeg hatt så mye glede av båten og alt arbeidet med å oppgradere den. Men å kunne være på sjøen er bra nok i seg selv. Det hele har i grunn vært 75 år med sol, sommer og gode opplevelser.